"Ja, vi elsker" is written by renowned poet Bjørnstjerne Bjørnson, who also initiated the founding of Norwegians Worldwide.

Norway’s National Anthem, Ja, vi elsker was first written as a poem in 1859 by renowned poet, editor and public commentator, Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910). Bjørnson was also the initiator behind the founding of Norwegians Worldwide (Nordmanns-Forbundet) in 1907.

National romantic poscard from the Norwegian Constitution's 100-years anniversary in 1914. Photo: Nasjonalbiblioteket / Wikipedia
National romantic poscard from the Norwegian Constitution’s 100-years anniversary in 1914. Photo: Nasjonalbiblioteket / Wikipedia

The poem was then adapted and changed several times, in part to separate Norway and make it more independent from Sweden. In 1863, a melody was written for men’s choir by Bjørnson’s cousin, Rikard Nordraak (1842-1866), when he was studying in Berlin.  Ja, vi elsker was first song and performed in 1864 at Eidsvoll, on the 50-year anniversary of the Norwegian Constitution. In the decades that followed, it was recognized as Norway’s official National Anthem.

Here it is in its entirety including all eight verses. It is, however, common to only sing verses 1, 7 and 8.

 

 

 

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt, som senker
drømme på vår jord.


Dette landet Harald bærget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget,
medens Øjvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talet
Roma midt imot.


Bønder sine økser brynte,
hvor en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte,
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod op og strede
som de vare menn;
andre kunde bare græde;
men det kom igjen!


Vistnok var vi ikke mange;
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes nogle gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente,
end det kom til fald;
husker bare, hva som hendte
ned på Fredrikshald!


Hårde tider har vi døjet,
blev tilsidst forstødt;
men i værste nød blåøjet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft at bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlik.


Fienden sit våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem påstand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!


Norske mann i hus og hytte,
tak din store Gud!
landet ville han beskytte,
skønt det mørkt så ut.
Alt, hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett.


Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem
furet, væbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.

Enjoy this beautiful version of the song by Sissel Kyrkebø. Video: NRK.