Hvordan jeg fikk vite om Norgesskolen? En dag vinteren 2003 lå det en brosjyre i posthyllen min (på Ambassaden) om at Nordmanns-Forbundet samme sommer skulle starte et tre ukers sommerkurs for barn og ungdom i norsk språk og kultur. Fantastisk, tenkte jeg. Akkurat noe slikt jeg var på leting etter! For på det tidspunktet hadde jeg begynte å gruble på hvordan jeg skulle klare å gi  mine  halvnorske barn en mer samlet og strukturert opplæring i norsk. Løsningen kom rekende på en fjøl.

Min eldste datter, Elise (nå 14), var blant de yngste på Norgesskolen sommeren 2003. Og siden har hun kommet igjen og igjen. Hennes yngre søster, Mathilde (nå 10), er nå også blitt fast deltaker. Om jeg må tvinge eller lokke dem til å dra på norskskole hver sommer? Absolutt ikke! Det er de som forteller meg at de skal tilbake.

Norgesskolen er gøy. Skolen har vanlige skoletimer med grammatikkøvelser og tekst-forståelse, men i tillegg finnes det så mange uvanlige skoletimer. Barna feirer 17. mai, jul, drar på telttur og andre utflukter. Og i tre uker lever de sammen med andre halvnorske barn til daglig bosatt i svært forskjellige land. I løpet av Norgesskolen lærer barn om sin norske identitet. De lærer indirekte også om det å ha bein i to eller flere kulturer. Deltakerne blir sveiset sammen. Det er veldig intenst. Og siste dagene gråter de alle, og ser frem til å komme tilbake til Tomb neste år.