Få folk i verden feirer grunnloven som nordmenn

Tekst: Liv Berit Tessem

17. mai er alltid en stor folkefest fordi feiringen har tilpasset seg samfunnsutviklingen.
Svenskfødte Gabriella Elgenius, Oxford-forsker med nasjonale ritualer som spesiale, har satt bildet av barnetoget oppover Karl Johan på 17. mai på omslaget av sin bok Symbols of Nations and Nationalism: Celebrating Nationhood, der hun har skrevet om saken.

Knapt noen har maken til nasjonaldag, og det er ikke tilfeldig at vi nordmenn har en nasjonaldagsfeiring helt utenom det normale, mener Elgenius.

Grunnloven ble til i en unik, historisk situasjon, og måten vi har feiret og fortsatt feirer nasjonaldagen med barnetog på, er også spesiell.

Elgenius peker på tre suksessfaktorer:

For det første har vi holdt på en stund. Blant 42 europeiske land var Norge blant de 12 som skaffet seg en dag før 1870 – og vi var først i Norden.

Design – bredt forstått – er også vesentlig, mener hun. Barnetog egner seg veldig mye bedre til å få opp entusiasmen enn militærparader, bunader er bedre enn uniformer. Norge hadde ikke noen krigersk nasjonalistisk adel. 17. mai ble til med dugnad og folkelig hjemmesløyd.

Fornyelse
Elgenius’ tredje suksessfaktor for en nasjonaldag er evne til forandring. Mange nasjonaldager, som danskenes 5. juni, ble skapt i en politisk kampsituasjon i 1849 da eneveldet ble opphevet og landet fikk verdens mest moderne grunnlov. Folk mistet interessen da kampen (for demokratiet) var vunnet etter 2. verdenskrig.

I Norge ga okkupasjonen fra 1940 til 1945 17. mai ny kraft, og siden har vår nasjonaldag tilpasset seg samfunnsutviklingen. Pakistanere i bunad er ingen nedtur for nasjonaldagen, det er livskraftig fornyelse, mener hun.

Tidsskiftene
Noen ganger tar vi likevel enda hardere i enn vanlig. i 2014, 200 år etter at de 112 Eidsvollsmennene sa og skrev sitt under den 40 dager lange riksforsamlingen, bevilget Stortinget 400 millioner kroner til å pusse opp bygget der Grunnloven ble skrevet, og betraktelig mindre til å forske på hva som skjedde der. Noe av det har gått til Svein Ivar Angell ved Uni Rokkansenteret i Bergen. Han har forsket på hvordan tidligere jubileer har vært feiret og formet vår egen forståelse av Norge og nordmenn.

I 1864 var det den unge industrinasjonen som hyller seg selv og Eidsvoll, som hadde fått en mytisk status etter at Henrik Wergeland i 1837 sto bak innsamlingsaksjonen for å kjøpe Carsten Ankers eiendom. 50 år etter Eidsvollsforsamlingen hadde Norge utviklet seg fra et bondesamfunn til et industrisamfunn. Da stortingsmennene i 1864 dro for å hedre forfedrene på Eidsvoll, dro de med tog, og i alle landets kirker preket prestene over samme tekst.

Ved 100- årsjubileet demonstrerte det selvstendige kongeriket hvilken vekst og fremgang som nasjonen hadde oppnådd i løpet av hundreåret. 1,4 millioner mennesker besøkte Jubileumsutstillingen i Kristiania sommeren 1914, et utrolig antall med tanke på at Norge hadde 2,4 millioner innbyggere. Fremtidshåpet var stort, men ble smadret på grunn av 1. verdenskrig.

Ved det tredje jubileet i 1964 hadde nordmenn flest klart å legge minnet om begge verdenskrigene bak seg. Nå var det de demokratiske verdiene og nasjonen som var viktig, og sosialdemokratene – som på 20-tallet hadde hatt liten sans for Grunnloven – som var dens fanebærer.

Nå er det helt annet Norge som feirer. Entusiasmen knyttet til 17. mai feiringen er bedre enn noensinne. Innvandrere deltar i feiringen med like stor iver som nordmenn flest og representerer noe av det mest inkluderende som skjer i det norske samfunnet.

En spørreundersøkelse i forbindelse med prosjektet «Grunnloven som nasjonalt symbol» viser at 88 prosent av ikke-vestlige innvandrere feiret 17. mai i 2013, enten i privat eller offentlig sammenheng, eller begge deler. Tilsvarende tall for etniske nordmenn er 89 prosent, mens tallet for nordiske innvandrere er 82 prosent. Bare 77 prosent av disse er enige i påstanden «Det er viktig å feire 17. mai». Kanskje ikke så rart ettersom svenske og danske nasjonaldager ikke har samme oppslutning. Først i de senere år er Svenska flaggans dag, 6. juni, oppgradert til fridag, og danskene må nøye seg med en halvfridag for å diskutere politikk og demokrati i bøkeskogen 5. juni.

 

Nasjonale symboler

  • Danmark fikk flagg i 1340, nasjonalsang i 1835 og nasjonaldag i 1849, grundlovs-dagen 5. juni
  • Sverige fikk flagg i 1523, nasjonalsang i 1844, nasjonaldag i 1893, svenska flaggans dag 6. juni
  • Norge fikk flagg i 1821 (1905), nasjonalsang i 1864, nasjonaldag i 1827 (1905), grunnlovsdagen 17. mai
  • Finland fikk flagg i 1862 (1917), nasjonalsang i 1867, nasjonaldag i 1917, selvstendighetsdagen 6. desember
  • Island fikk flagg i 1918 (1945), nasjonalsang i 1944, nasjonaldag (Þjóðhátíðardagurinn), i 1911 (1945) 17. juni
  • Grønland fikk flagg i 1985, nasjonalsang i 1979, nasjonaldag (Ullortuneq) i 1983, 21. juni
  • Samene fikk flagg i 1986, nasjonalsang i 1992 og nasjonaldag 6. februar 1992

(Kilde: Elgenius, G. Politicising Apology and Performing Egalitarianism: the repatriation of cultural (national) heritage and human remains between the ‘Nordic’ countries)

Land som feirer konstitusjonen/grunnlov
Frankrike (1789, 1880), 14, juli
Polen (1791), 3. mai
Norge (første feiring 1827), 17. mai
Danmark (1849), 5. juni
Sveits (1891), 1. august
Sverige (1893), 6. juni
Tsjekkia (1919), 28. oktober
Island (1945), 17. juni
Italia (1946), 2. juni
Romania (1989), 1. desember
Tyskland (1990), 3. oktober
Slovakia (1992) 1. september
Serbia (2007), 15. februar

Land som feirer uavhengighet
Hellas (1838), 25. mars
Bulgaria (1878), 3. mars
Belgia (1890), 21. juli
Finland (1917), 6. desember
Estland (1918), 24. februar
Litauen (1918), 16. februar
Latvia (1918), 18. november
Hviterussland (1944), 3. juli
Slovenia ((1991), 25. juni
Kroatia (1991), 25. juni
Ukraina (1991), 24. august
Albania (1991-1992), 28. november
Makedonia (1991), 2. august
Russland (2004), 12. juni
Montenegro (2006), 27. april
Kosovo (2008), 17. februar


Denne artikkelen sto første gang på trykk i Aftenposten.