Boken Fra Heming unge til Hemingway -Litterær skiløping gjennom tusen år skrevet av Jon Vegard Lunde, er en samling tekster og dikt om skiløping.

Ideen til boka fikk Lunde for mer enn 40 år siden, da et av de amerikanske skibladene han leste, hadde en artikkel om Ernest Hemingway og hans bruk av skiløping i bøkene sine. Dette var begynnelsen på mange års snusing og leting i folks bokhyller. Men først som pensjonist kunne han begynne å bruke tid på det.

Da han bestemte seg for å sette i gang for alvor, skrev han til omkring 40 norske forfattere som han trodde kunne ha streifet inn på skiløping i bøkene sine. Overraskende mange hadde gjort det. Et grunnleggende samlearbeid ble gjort av skihistorikeren Jakob Vaage. Hans artikler og bokkapitler danner hovedgrunnlaget for innledningen og innslagene om gamle vers og viser og sagn.

Viktig hjelp har Lunde også fått fra andre antologier: Den amerikanske The Ski Book fra 1982, den svenske Det ä bar å åk fra 1978, og den norske diktantologien om idrett, Dyre sekund fra 1980.

Utvalget spenner vidt, fra kiosklitteratur til nobelprisvinnere. Lunde har ønsket å vise bredden i bruken av skiløping i litteraturen.

«Jeg går heller i hi, enn på ski.»

Slik siterer Jakob Vaage dikteren Herman Wildenvey i en artikkel i årboka til Foreningen til Skiidrettens Fremme i 1956. Han konstaterer at skisporten har fått en beskjeden plass hos våre største forfattere. Hverken Henrik Wergeland, Petter Dass, Ludvig Holberg, Aasmund Olavsson Vinje, Henrik Ibsen, Alexander Kielland, Jonas Lie, Arne Garborg eller Knut Hamsun var mer enn sporadisk innom skisporten i sine litterære verker. Derimot har flere av dem skrevet om ski i sakprosaform.

Henrik Ibsen har spandert én setning på skispoten. Når Solveig oppsøker Peer Gynt mot slutten av femte akt, forteller hun: «På skier har jeg rendt; jeg har spurgt mig frem; de fritted hvor jeg skulde; jeg svarte: jeg skal hjem.»

For Bjørnstjerne Bjørnson var derimot skiløpingen et levende, nasjonalt begrep. Første gang han kommer inn på den i sin diktning er vel i Det ligger et land mot den evige sne: «Hun strødde sin sne over fjellbratte li, bød så sine gutter å stå den på ski.» Hans store skiepos er Arnljot Gelline. Og i Norge, Norge finner vi linjene som hører til de mest siterte i norsk litteratur – enten de nå er brukt i avisartikler, taler eller skolestiler: «Norge, Norge, skibakke-løpets skinnende land.»

Jonas Lie har bidratt med et skidikt som er laget til Knut Bergsliens maleri Fuglevildtjægere, og er med i antologien. Kjell Aukrust gjorde sine barndoms skibravader til folkelesning, og hadde som voksen moro av både utfor og slalåm. Sigrid Undset gikk på ski, både som elleveåring og som voksen. Tarjei Vesaas har skrevet om barndommens skileik i Telemark. Og Johan Falkberget er vel den eneste forfatter i verden som har fått et årlig skirenn oppkalt etter seg.

Også dagens forfattere er innom skisporten, ved å skrive om den eller utføre den. Vigdis Hjorth går tidvis Skarverennet og Birkebeinerrennet. Tor Obrestad var aktiv langrennsløper til han var fylt 60. Stein Mehren var aktiv slalåmkjører og skilærer, Odd Selmer slalåmkjører. Jan Kjærstad tok distansemerket i gull flere år på rad. Jonny Halberg hoppet i Linnerudkollen. Mikkjel Fønhus snek seg inn i løypa og  gikk Holmenkollrennet før han skrev romanen Skiløperen.

Internasjonalt var ikke bare Ernest Hemingway, men Ian Fleming, Irwin Shaw, John Updike, John Cheever, John Marsden og Truman Capote dyktige skiløpere. Felles for alle disse, med unntak av Capote, er at de også minst én gang har lagt skiløping inn i sine skjønnlitterære verker.

Smakebiter fra disse og mange andre diktere og forfattere kan du lese i denne antologien.

Lunde mener at hvis boka kan få noen skiløpere til å lese mer, og noen lesehester til å gå mer på ski, har arbeidet ikke vært forgjeves.

Lunde jobber nå med en kortere samling av de engelske tekstene i boken, som kan bestilles av forfatteren.

Boken kan bestilles på www.adlibris.com